Særkullsbarn og arv

Et særkullsbarn er barnet til den ene parten i et ekteskap. Særkullsbarnet er da bare livsarving til den avdøde og ikke den gjenlevende ektefelle eller samboer. Det får betydning for arveplanleggingen og situasjonen etter at arvelater har gått bort.

Hvordan sikre gjenlevende ektefelle eller samboer

En sentral problemstilling i familier med særkullsbarn er hvordan man sikrer gjenlevende på best mulig måte. Her kreves det at man oppretter de nødvendige dokumentene selv. Når man ikke er gift med sin nye partner, må det opprettes en samboerkontrakt. Er arvelater gift på nytt, kan være nødvendig med en ektepakt. Og i alle tilfeller må det opprettes et testamente. I slike sammensatte familieforhold kan det være nødvendig med god planlegging for å sikre at arven fordeles slik man selv ønsker.

Særkullsbarns rett på arv

Arvelovens utgangspunkt er at barn har en rett på arv etter sine foreldre. Loven tar her ikke hensyn til om foreldrene lever sammen, er gift eller bor hver for seg på tidspunktet for arvelaters død. Et særkullsbarn har ingen rett på arv etter foreldrenes nye ektefelle/samboer. En slik rett på arv må da ha et annet rettslig grunnlag, her er opprettelse av testament den eneste løsningen.

Også for særkullsbarn gjelder reglene om pliktdelsarv. Disse innebærer at 2/3 av avdødes formue skal tilfalle arvingene og arvelater kan ikke, selv ikke med et testament, gjøre sine barn arveløse for å ivareta gjenlevende. Et testament som bryter med lovens regler, vil kunne kjennes ugyldig dersom det bringes for domstolene.

Derimot så kan særkullsbarns arv begrenses ved bruk av testament. I dag er arvelater gitt en rett til å begrense arven til 15 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Noe som i dag utgjør omtrent 1 500 000 kroner. For at denne begrensningen skal kunne gjelde, må avdødes bo være av en viss størrelse og det er kun når det er stort nok, at arvelater har en rett til å begrense arven.